Om krystaller, løvblad og den hersens plena
Høsten er i full anmarsj, og alt er tilbake til normalen etter en lang og deilig sommer. Eller- tilbake til normalen er vel kanskje å ta litt kraftig i. Jeg skulle vært på jobb, i full vigør med spennende prosjekter. I stedet sitter jeg og tviholder meg fast i sofaen.. Krystallsyke er påvist, nok en gang..For de som vet hva det er: min aller største medfølelse. For de som ikke vet: google, og vær glad du har sluppet unna.
Men nok om det. Jeg er ikke typen til å sutre, og derfor har jeg også presset meg på jobb når jeg strengt tatt ikke burde. Ergo: lengre rekovalenstid. Så nå banker jeg vettet inn i hodet og prøver å overbevise meg selv om at det er fornuftig å ta det med ro og gjøre hjemmeøvelser for å få de forbaska krystallene tilbake i riktig bane.
Når jeg først er hjemme, gir det meg tid til å ergre meg over den hersens plena. Når vi kjøpte hus, var vi veldig tydelig på at vi ønsket stor tomt og masse tumleplass til ungene. Det fikk vi riktignok også. Det vi derimot ikke hadde ofret en tanke etter å ha bodd i blokk i 10 år, var at plena skulle jo klippes. Og vår plen vokser altså fortere enn neglene mine, garantert! En annen ting er at vi har ikke skille mot naboene, forutenom en tomtepåle. Vi ser derimot skillet ganske så tydelig når den driftige og flinke naboen har vært ute og klipt plena. Selvfølgelig når vi ikke hadde tenkt å klippe mer denne sesongen. Så nå ser jeg på hans nyklipte og friserte plen kontra vår, som ser ut som dagen-derpå plen. Tenker at gubben skal få ut en tur etter jobb i dag.
Dette skulle egentlig bli et innlegg om hvor mye jeg liker høsten. Selv om jeg synes (stort sett) at alle årstider har sin sjarme, er det noe helt spesielt med høsten. Lyset er annerledes, lukta er annerledes. Fargene er aldeles nydelige. Og ingenting slår det å komme hjem etter en frisk tur ute hvor du kjenner både regn og vind pisker deg i ansiktet, for så å komme inn og krype under pledd med varm kakao mens det knitrer i ved fra ovnene. Da kjenner man virkelig at man lever. Klisjefylt, ja- men ikke mindre sant. Så når den verste svimlinga har gitt seg, skal jeg gjøre nettopp det; ut og kjenne vinden piske meg i ansiktet.
God høstuke alle sammen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar